Jeg fikk med meg min eldste sønn på 6 år og vi skulle raskt sette ned fôret i full fart. I den første kuben, som var den svakeste, møtte det meg bare døde bier. Et veldig trist syn der det lå et 10 cm tykt lag på gulvet. Det var skikkelig grisete da de og hadde gjort fra seg inne i kuben. Det er vel det som kalles bukløp.

I den andre kuben så det faktisk likedan ut fra starten av. Jeg bladde meg gjennom kuben og fant noen tavle med bier på motsatt ende. Jeg renset opp så godt jeg kunne,  satte inn foret og lukket igjen.  Restene av bifolket står nå på fire tavler. Jeg skulle redusert enda mer, emn måtte være litt rask også, siden det bare var 10 grader i sola. I en pappeske øste jeg opp en  6-7 liter bier fra de to kubene.

I begge kubene var der mange kg for igjen. Jeg fant likevel døde bier med hodet inn i cellene. Noen av dem stod bare cm fra store forseglete fôr-reserver. F.eks på en tavle var der mange døde bier, samtidig var ca 1/3 av tavlen fremdeles forseglet. Merkelig

Her er en mulig teori på hva som kan ha gått gale.

• Dårlig innvintering
• Spesielt kald vinter.
• Biene ble muligens forstyrret av fugler rundt nyttår.
• Jeg stengte så igjen flygehullene, å tenkte at de ville få nok ventilasjon gjennom bunnbrettet. Nettingbunnen på mine kuber er ikke mer en 10cm bred, dermed kan det fort ha blitt tett.
• Dårlig ventilasjon har akselerert utviklingen inni kuben
• Kuben som fremdeles har litt bier i livet hadde en av flygehullene ikke fullstendig blokkert. I det område var der overlevende.

Av mer posetive ting kan jeg nevne at jeg fikk tre bistikk mens jeg holdt på   Jeg holdt egentlig på å hogge ved og tenkte at vanlige arbeidshansker var mer en tilstrekkelig på denne årstiden. Hanskene var selvsagt altfor små slik at der var et ganske åpent parti mellom hanskene og jakka. Når jeg så begynte å øse ut døde og halvdøde bier med hånda, tok de ikke lang tid før hansken ble full av bier som nærmest ramlet inni.  Jeg reagerte veldig på et bistikk i hode ifjor høst, så da var det  bra å få teste nå igjen uten unormale komplikasjoner.

Så hva gjør jeg nå. Etter all synlighet vil min siste kuben også dø. Da er jeg uten bifolk. Jeg er nok fristet til å prøve meg på et par vanlige bikuber, men de koster jo litt. Dessuten skulle jeg plassert de en litt bedre plass en i min egen hage. Mye regn og vind er ikke det mest ideelle bien kan ha. Jeg får se. Snart kan jeg ihvertfall få mine papirer på at jeg kan sertifisere mine egne bigårder, så da må jeg jo nesten ha bifolk.

Jeg tror derfor at begge bifolkene mine er i live. Biebøken andvarer mot mars måned, så jeg får følge med litt. Jeg tar nok en bitteliten kikk på for situasjonen hvis jeg kan få en dag med litt mer varme.

Hvordan jeg ble birøkter
Av Ruth M.Herberg

Det må vel nærmest betegnes som et tilfelle at jeg overhodet kom til å befatte meg med bier. Fra 1929 og årene utover var jeg hardt angrepet av pleurit, og lå hvert år fra 3 til 6 mdr. Våren 1933 lå jeg således en dag ute på verandaen. Jeg sov, men våknet og oppdaget en hveps som fløy opp under verandataket. Jeg ble nærmest hysterisk, fikk veltet meg ut av liggestolen og krøp på alle fire inn i huset og skrek — jeg var så dårlig at jeg klarte ikke å gå —. Min mann ble forskrekket. Det lignet ikke meg som ellers var meget glad i dyr og hadde vært vant med dyr fra barnsben av. Men jeg var simpelthen sykelig redd.

Så en dag ut på sommeren kom mannen hjem fra Hadeland. «Nu har Tvindesæter lovet å skaffe meg 2 bifolk», sa han. «Bier», sa jeg. «Hvordan skal du få tid til å stelle dem, du som stadig er på reise ?» «Nei, det er du som må stelle dem», var svaret jeg fikk. Jeg tutet — jeg voksne kvinnfolk satt der og sipet som en unge. Hvordan skulle dette gå?

Om kvelden et par dager etter, ringte det fra stasjonen. Der var kommet en del materiell og to kasser med bier med kveldstoget. De måtte hentes straks, det var litt nattekaldt. Der satt jeg. Ingen mann hjemme. Skal — skal ikke — jeg talte på knappene. Pliktfølelsen seiret. Jeg gikk til naboen Erik og fikk hest og kjerre til stasjonen. En hel del smågutter og jenter troppet opp da vi kom hjem. Dette var en begivenhet å ta med. Jeg fikk rigget opp to krakker litt unna hagen oppe på en bergknatt i skogbrynet. I hagen gikk det ikke an å sette bier, da kunne mannen få stikk. «Du må hjelpe meg,» sa jeg til Erik. «Ånei, dette skal ikke jeg komme i nærheten av,» sa han og trakk seg unna. Jeg fikk bunnbrettene på plass. Så var det yngelkassene. Det var brett under og netting over. Ja, den som hadde hatt dette unnagjort. Ingen slør hadde jeg. jeg hadde hørt at en måtte røke på biene. Men jeg hadde ingen røkpuster. «Du får komme hit og røke en sigarett», sa jeg til Erik. «Nei, aldri i dette liv om jeg skal komme bort til de små krypene», ja, han sa noe annet som jeg ikke tør sette på trykk. Så stod han der godt unna. Sigaretter hadde han ikke. Det fantes heller ikke i vårt hus.

Så kom jeg på sigarkassen. Noe måtte gjøres. Jeg inn etter en sigar. Jeg så litt på den, jeg likte meg ikke akkurat. Jeg fikk fyr på den og begynte å dampe, det var min første røyk. «Ja, nu skal du bli godt sjuk», sa Erik. Jeg dampet, og løsnet brettene. Det var sent på kveld og litt kaldt. Biene var rolige, men krøp litt utover. jeg fikk dem bort på bunnbrettene. Da jeg løsnet nettingen over, fløy noen bier opp. Men de gjorde ikke meg noe. Jeg røkte og lot det stå til. Men da jeg strevet med den andre kassen, kjente jeg noe kildre ned langs ryggen. Det kravlet rundt der. Jomen sa jeg smør. Nu stikker den, tenkte jeg, og stivnet. Hva skulle jeg gjøre? Jeg måtte bli ferdig med arbeidet. Så tenkte jeg på denne vesle bien. Det var jo så kaldt ute. På ryggen min var det godt og varmt. Bare kryp der du, sa jeg, varm deg du – men pass deg og ikke stikk. Så kom jeg på at det var nok jeg som måtte passe meg og ikke klemme dette lille krypet, Da stakk den sikkert ikke. Og mens jeg gikk slik og tenkte, ble jeg ferdig. Jeg styrtet opp på soveværelset og fikk av meg tøyet. Se, der fløy min lille bi opp i lampekupelen med engang, surr, surr. Ingen stikk. Og Eriks spådom gikk ikke i oppfyllelse. Jeg ble ikke klein av røykinga, men det var første og siste gang jeg røkte sigar. Og i hagen vår har det siden surret bier hver eneste sommer til fryd og glede.

Det ble og opplyst på møtet at Tunheim biutstyr har sagt opp sin avtale med honningcentralen. Det betyr av vi blir uten en lokal videreforhandler, noe som ikke er positivt.

Favoritten her i huset ble nok å være amebie, og det å ta imot nektar fra samlebiene. Det var en fin stund og far i huset fikk fortalt litt om bienes forskjellige oppgaver.

Jeg får vist ikke flash videoen til å virke, men jeg planla å legge ut denne to sekunders filmsnutten.

Innvintringen ble gjort torsdag i forrige uke. Siden værmeldingen sa mange fine dager framover syntes jeg det var en guntig tid. Jeg brukte ferdig bifor. Det helst for å sleppe å søle for mye inne, men og fordi det er ferdig invertert og biene sparer litt arbeid.
Å fore er ikke helt knirkfritt med en topplist kube. Jeg tok av taket og dekket toppen med vantett papp. Biene mine holder til i midten av kuben og plassen er avgrenest av noen skillevegger. Utenfor skilleveggene er det derfor ledig rom. Til et av disse rommene skar jeg hull i pappen og satte bøttene oppå noen tomme topplister.
Biene må derfor ta seg under skilleveggene (som jeg hevet litt) og har deretter fri tilgang til bøtta. Jeg har ikke fått levert tilbake kassene jeg lånte av en birøkter i sommer til skakesvermene så de ble satt oppå. Så dekker jeg også til toppen med plast.

Foringen ser ut til å gå greit. Jeg kommer til å kassene av når biene er ferdig. Forresten synd der ikke er mulig å enkelt lese av rest mengden av sukkervann i bøtta.

Den sterke bikuben min var rolig under inspeksjonen. Noe av det siste jeg gjorde var å løfte opp en tavle som brakk av topplista i sommer under en innspeksjon. Jeg hadde festet den fast med en av konas hårklemmer som ble festet til lista med strips. Jeg ønsket å ta denne vekk nå før vinteren siden stripsene skaper litt avstand (trekk) mellom listene. Av en eller annen grunn ble biene skikkelig hissige når jeg kuttet tavla vekk fra veggene. Tavla var full av pollen og siden jeg ikke hadde sett mye pollen i kuben puttet jeg den tilbake. Samtidig hadde en del bier kommet seg under sløret mitt og det endte med et stikk i hode. Det er faktisk det biestikket jeg har reagert mest på så langt, for etterpå klødde jeg over hele kroppen og ansiktet ble helt rødt. Jeg tok en zyrtek tablett, som jeg normalt bruker mot pollen allergi og ting roet seg fort.

Det skal være en viss sammenheng mellom tilstedeværelse av varroa midd og dette viruset. Siden varroa er truende i distriktet her, fant jeg ut at jeg skulle ta en «provosert nedfallsprøve». Normalt utføres den med maursyre. Jeg hadde ikke syre tilgjengelig og jeg var ikke spesielt lysten på å helle syre over mine nyinnkjøpte dronninger Derfor tenkte jeg at melis mot varroa metoden som er mye beskrevet på nettet(blant annet denne) fikk klare seg i denne omgang.

På den lokale clas ohlson plukket jeg opp en melsikt. Den har en propell som roterer når en drar i avtrekkerne. På den måten drysser melisen jevnt ut. Etter hva jeg har lest skal en kopp melis være passende til en bikube. På en av topplistkubene mine skilte jeg topplisten slik at det ble 4-5 mm mellom hver. Deretter drysset jeg melis over det hele. Det som havnet oppå listene ble feid ned mellom listene.
Poenget er nå at biene skal rense hverandre og i den prosessen skal varroamidd falle ned. En bruker derfor å ha noe som fanger opp nedfallet under kuben. For å fange opp nedfallet brukte jeg et fotoark. Mange fotoark for blekkskrivere har et lag av vanntett plastikk. Plastikklaget gjør at arket ikke revner etter at jeg dynket hele arket med olivenolje for å gjøre det klebrig. Jeg plasserte arket under nettingbunnen, men over et løst bunnbord jeg har under der igjen.

Dagen etter plukket jeg det opp får å ta en kikk på nedfallet. Jeg skrapte alt nedfallet over i en isboks, men kunne ikke se noen varroamidd. Planen er nå å la nedfallet tørke noen dager før jeg prøver å separere nedfallet med rødsprit.

Konklusjon så langt. Ingen varroa. Bien i bilde over kan fremdeles ha virus, men skadene kan jo muligens også skyldes andre ting som maurangrep o.l.