Bikube blog

Jeg hadde en tur med til biene på lørdag for å gi dem litt apifonda, siden jeg var litt sen med innfôringen på høsten. Det  fordi jeg ikke helt klarte å vurdere når trekket var ferdig og der var svært mye yngel i kubene. De brukte og lang tid på å dra ned fôret, som det hetter. En av grunnene til det var nok at jeg ikke varmet opp fôret først og at det heller ikke fikk noe varme fra bifolket, siden det ikke ble plassert direkte over. Jeg vurderte det derfor til at jeg burde gi dem litt nødproviant. Jeg festet apifondaen på et skillebord og dekket den med plastikk, med en åpning nederst.

Jeg fikk med meg min eldste sønn på 6 år og vi skulle raskt sette ned fôret i full fart. I den første kuben, som var den svakeste, møtte det meg bare døde bier. Et veldig trist syn der det lå et 10 cm tykt lag på gulvet. Det var skikkelig grisete da de og hadde gjort fra seg inne i kuben. Det er vel det som kalles bukløp.

I den andre kuben så det faktisk likedan ut fra starten av. Jeg bladde meg gjennom kuben og fant noen tavle med bier på motsatt ende. Jeg renset opp så godt jeg kunne,  satte inn foret og lukket igjen.  Restene av bifolket står nå på fire tavler. Jeg skulle redusert enda mer, emn måtte være litt rask også, siden det bare var 10 grader i sola. I en pappeske øste jeg opp en  6-7 liter bier fra de to kubene.

I begge kubene var der mange kg for igjen. Jeg fant likevel døde bier med hodet inn i cellene. Noen av dem stod bare cm fra store forseglete fôr-reserver. F.eks på en tavle var der mange døde bier, samtidig var ca 1/3 av tavlen fremdeles forseglet. Merkelig

Her er en mulig teori på hva som kan ha gått gale.

• Dårlig innvintering
• Spesielt kald vinter.
• Biene ble muligens forstyrret av fugler rundt nyttår.
• Jeg stengte så igjen flygehullene, å tenkte at de ville få nok ventilasjon gjennom bunnbrettet. Nettingbunnen på mine kuber er ikke mer en 10cm bred, dermed kan det fort ha blitt tett.
• Dårlig ventilasjon har akselerert utviklingen inni kuben
• Kuben som fremdeles har litt bier i livet hadde en av flygehullene ikke fullstendig blokkert. I det område var der overlevende.

Av mer posetive ting kan jeg nevne at jeg fikk tre bistikk mens jeg holdt på   Jeg holdt egentlig på å hogge ved og tenkte at vanlige arbeidshansker var mer en tilstrekkelig på denne årstiden. Hanskene var selvsagt altfor små slik at der var et ganske åpent parti mellom hanskene og jakka. Når jeg så begynte å øse ut døde og halvdøde bier med hånda, tok de ikke lang tid før hansken ble full av bier som nærmest ramlet inni.  Jeg reagerte veldig på et bistikk i hode ifjor høst, så da var det  bra å få teste nå igjen uten unormale komplikasjoner.

Så hva gjør jeg nå. Etter all synlighet vil min siste kuben også dø. Da er jeg uten bifolk. Jeg er nok fristet til å prøve meg på et par vanlige bikuber, men de koster jo litt. Dessuten skulle jeg plassert de en litt bedre plass en i min egen hage. Mye regn og vind er ikke det mest ideelle bien kan ha. Jeg får se. Snart kan jeg ihvertfall få mine papirer på at jeg kan sertifisere mine egne bigårder, så da må jeg jo nesten ha bifolk.

I dag var det rimelig varmt og godt i sola. Jeg sprang derfor ned for å ta en kikk på utsiden av bikubene da jeg kom hjem fra arbeid. Sola var dessverre akkurat godt, men jeg fant noen døde bier i nysnøen rett utenfor begge bikubene mine. Ikke så mange at det gjorde noe, men det er da et livstegn . De flest døde lå rett under flyvehullet. Antagelig er det biene selv som har begynt å rydde opp litt. Det lå og noen få døde bier litt lengre vekk fra kuben.

Jeg tror derfor at begge bifolkene mine er i live. Biebøken andvarer mot mars måned, så jeg får følge med litt. Jeg tar nok en bitteliten kikk på for situasjonen hvis jeg kan få en dag med litt mer varme.

Jeg begynner å bli utålmodig etter å høre summing fra bier og lukten av honning. Derfor blar jeg i en del birøkter bøker og blader for tida. Jeg fant denne fornøyelige historien i birøkterlagets 75 års jubileums bok. Historien vitner om en helt annen tid på mange måter: God fornøyelse.

Hvordan jeg ble birøkter
Av Ruth M.Herberg

Det må vel nærmest betegnes som et tilfelle at jeg overhodet kom til å befatte meg med bier. Fra 1929 og årene utover var jeg hardt angrepet av pleurit, og lå hvert år fra 3 til 6 mdr. Våren 1933 lå jeg således en dag ute på verandaen. Jeg sov, men våknet og oppdaget en hveps som fløy opp under verandataket. Jeg ble nærmest hysterisk, fikk veltet meg ut av liggestolen og krøp på alle fire inn i huset og skrek — jeg var så dårlig at jeg klarte ikke å gå —. Min mann ble forskrekket. Det lignet ikke meg som ellers var meget glad i dyr og hadde vært vant med dyr fra barnsben av. Men jeg var simpelthen sykelig redd.

Så en dag ut på sommeren kom mannen hjem fra Hadeland. «Nu har Tvindesæter lovet å skaffe meg 2 bifolk», sa han. «Bier», sa jeg. «Hvordan skal du få tid til å stelle dem, du som stadig er på reise ?» «Nei, det er du som må stelle dem», var svaret jeg fikk. Jeg tutet — jeg voksne kvinnfolk satt der og sipet som en unge. Hvordan skulle dette gå?

Om kvelden et par dager etter, ringte det fra stasjonen. Der var kommet en del materiell og to kasser med bier med kveldstoget. De måtte hentes straks, det var litt nattekaldt. Der satt jeg. Ingen mann hjemme. Skal — skal ikke — jeg talte på knappene. Pliktfølelsen seiret. Jeg gikk til naboen Erik og fikk hest og kjerre til stasjonen. En hel del smågutter og jenter troppet opp da vi kom hjem. Dette var en begivenhet å ta med. Jeg fikk rigget opp to krakker litt unna hagen oppe på en bergknatt i skogbrynet. I hagen gikk det ikke an å sette bier, da kunne mannen få stikk. «Du må hjelpe meg,» sa jeg til Erik. «Ånei, dette skal ikke jeg komme i nærheten av,» sa han og trakk seg unna. Jeg fikk bunnbrettene på plass. Så var det yngelkassene. Det var brett under og netting over. Ja, den som hadde hatt dette unnagjort. Ingen slør hadde jeg. jeg hadde hørt at en måtte røke på biene. Men jeg hadde ingen røkpuster. «Du får komme hit og røke en sigarett», sa jeg til Erik. «Nei, aldri i dette liv om jeg skal komme bort til de små krypene», ja, han sa noe annet som jeg ikke tør sette på trykk. Så stod han der godt unna. Sigaretter hadde han ikke. Det fantes heller ikke i vårt hus.

Så kom jeg på sigarkassen. Noe måtte gjøres. Jeg inn etter en sigar. Jeg så litt på den, jeg likte meg ikke akkurat. Jeg fikk fyr på den og begynte å dampe, det var min første røyk. «Ja, nu skal du bli godt sjuk», sa Erik. Jeg dampet, og løsnet brettene. Det var sent på kveld og litt kaldt. Biene var rolige, men krøp litt utover. jeg fikk dem bort på bunnbrettene. Da jeg løsnet nettingen over, fløy noen bier opp. Men de gjorde ikke meg noe. Jeg røkte og lot det stå til. Men da jeg strevet med den andre kassen, kjente jeg noe kildre ned langs ryggen. Det kravlet rundt der. Jomen sa jeg smør. Nu stikker den, tenkte jeg, og stivnet. Hva skulle jeg gjøre? Jeg måtte bli ferdig med arbeidet. Så tenkte jeg på denne vesle bien. Det var jo så kaldt ute. På ryggen min var det godt og varmt. Bare kryp der du, sa jeg, varm deg du – men pass deg og ikke stikk. Så kom jeg på at det var nok jeg som måtte passe meg og ikke klemme dette lille krypet, Da stakk den sikkert ikke. Og mens jeg gikk slik og tenkte, ble jeg ferdig. Jeg styrtet opp på soveværelset og fikk av meg tøyet. Se, der fløy min lille bi opp i lampekupelen med engang, surr, surr. Ingen stikk. Og Eriks spådom gikk ikke i oppfyllelse. Jeg ble ikke klein av røykinga, men det var første og siste gang jeg røkte sigar. Og i hagen vår har det siden surret bier hver eneste sommer til fryd og glede.

Da har jeg blitt satt opp i en studiering for å bli sertifisert for egenkontoll av biesykdommer. I utgangspunktet er det nok ikke et kurs jeg egentlig trenger, siden jeg ikke vandrer med biene, men det er sikkert kjekt å ha. Der er også eksamen med masse lurespørsmål. Vi var ca 25 stykker i jæren birøkterlag som meldte oss på. Det er ca halvparten av medlemmene.

Det ble og opplyst på møtet at Tunheim biutstyr har sagt opp sin avtale med honningcentralen. Det betyr av vi blir uten en lokal videreforhandler, noe som ikke er positivt.

Det har blitt en lang stund siden jeg har postet noe her. På lørdag var jeg nede å kikket på bikubene mine. Været var svært varmt til årstiden å være. Det var vel 11 grader og overskyet stille vær. Fra den ene bikuben fløy biene. Innen jeg fikk hentet kameraet hadde aktiviteten avtatt, men der var fremdeles noen som fløy. Det interessante er at jeg har skrevet ned at biene var ute å fløy førstegang 20. februar. Det gir jo en innetid på bare tre måneder. Om det er positiv er en helt annen sak. Det meste av det jeg har lest av litteratur sier at bier har det best med stabile vintertemperaturer og ikke slike vestlandssvingninger. På en annen side gir jo utflukter muligheter for tarmtømming som og er viktig.

Jeg får vist ikke flash videoen til å virke, men jeg planla å legge ut denne to sekunders filmsnutten.

Når jeg kom tilbake fra ferie ga jeg den ene bikuben litt sukkervann. Må si jeg er imponert over hvor tunglært jeg er når det gjelder birøkt. Det brøt selvfølgelig ut røveri igjen.

Denne gangen har jeg prøvd å dempe det med å lage en røveri avskjermer. Det skal være det engelskmennene kaller «robbing screen» Tanken er at lukten av godsakene skal gå igjennom nettingen og de fremmede biene skal så prøve å få tilgang direkte. Bikubens egne bier skal finne veien rundt. Jeg er litt usikker på hvor godt dette virker. En ting er sikkert det blir ikke mere sukkervann foring på meg i utide. Frem til jeg får et eget honninglager, får jeg bruk apifonda som ikke lukter så mye til drivforing.

Selvfølgelig hadde jeg glemt at to svake samfunn er veldig utsatt for røving. Rett etter at jeg postet gårsdagens innlegg, gikk jeg en tur ned til biene. Der var det særdeles hektisk flyging. Jeg så rett nok ingen tegn til slåssing, men alt tydet på at morkuben hadde oppdaget sukkeret. Jeg vet ikke om det var kassene som lå igjen som gjorde at de oppdaget det. Der var nok litt sukkerrester igjen der. Rådvill hentet jeg jakka og begrenset inngangene veldig. Så satt jeg på vannsprederen. Det så ut til å hjelpe litt. Til slutt la jeg et teppe over kuben, siden biene kikket etter åpninger overalt.

I dag fikk jeg ideen om at jeg skulle bytte plass på kubene. Tanken er nå at trekkbiene fra morkuben skal fly inn i den største skakesvermkuben i morgen. Da løser jeg forhåpentligvis også foringsproblemet. Med litt godt vær nå er det tross alt litt trekk siden lyngen er igang enkelte plasser.

Jeg besøkte en øy her i Sør-Rogaland nylig. Der fikk jeg for første gang se et velfungerende vilt honningbiesamfunn. Det første jeg merket meg da vi hadde gått i land fra gummibåten var at det var bier på klokkelyngen som allerede stod i full blomst. Jeg spurte en hytteeier om han viste noe om at det var bier på øya. Han smilte å viste meg hytta si, der et biesamfunn holdt til inni veggen opp under møne. Biesammfunnet bestod av ganske mørke bier og det virket svært sterkt og friskt. Hytteeieren fortalte videre at de hadde svermet dagen før. Biene hadde holdt til i hytta siden 1950 tallet. De hadde forsvunnet en gang, man hadde raskt kommet tilbake. Det er 50-60 år med bier som overlever vinteren uten noe stell overhodet. Dette syntes jeg er svært imponerende.. Øya ligger slik til at det er et par km til land og det er ingen kjente bigårder på øya. Biene generte han ikke, det eneste var når han skulle male, da klatret han forsiktig opp stigen med en sigar i munnen

Jeg hadde dessverre ikke med kamera men kollegaen min tok dette bilde med mobilen.

De siste ukene har været vært dårlig her fra en bies synspunkt. Det har derfor godt hard utover honningbeholdningen i bikuben. I går ble jeg møtt av en bie som slepte ut et droneyngel. Jeg er forresten ikke sikker på om dette skyldes lite honning forråd. Det har og vært svært kald om nettene, dvs nede i et par grader så det kan jo tenkes at biene har prioritert å holde arbeideryngelen varm. Det fins sikkert andre mulige årsaker også. Det lå en del droneyngel på utsiden av kuben, samt inni, så det var neppe helt tilfeldig. Det var også et par døde voksne droner på utsiden. Jeg har satt inn en innskuddsforer med tørrsukker. Håper det gjør nytten.

Jeg kikket gjennom biene og de var enda sintere en sist. Jeg telte ikke mindre en 10 brodder som satt igjen i hanskene etter at inspeksjonen var ferdig. I tillegg ble det mange flekker på jakka mi. Jeg regner med at det er bigift. Heldigvis fløy ikke biene ned å stakk meg i sokkene. Jeg tok sokkene på utsiden av beina til dongeribuksa, så der var et fint parti der for biene å stikke i. Heldigvis benyttet de ikke den anledningen. Når en steller en topplistkube behøver en jo ikke bevege beina mye siden det ikke er noe kasseløfting, så det er vel gjerne årsaken til at det ikke stakk meg i beina.
Igjen fikk jeg bier på innsiden av jakka. Jeg klarte nesten å holde roen når jeg kjente at en bie klatret oppover ryggen og stilte seg i nakken min. Slike stunder er foreløpig en prøvelse for meg og svetten rant som bar det. Jeg håper jeg takler dette bedre etterhvert.

Inni kuben fant jeg to cellekopper. Jeg kunne ikke se noe egg så jeg lot dem være. Ellers så ble det ikke til at jeg kikket så nøye etter hva som fantes på tavlene siden biene ikke var helt i storform. Etterhvert så følte jeg at dette ikke var trivelig i det hele tatt. Når jeg var ferdig gikk jeg en lang omvei gjennom noe krattskog før jeg gikk opp til huset, slik at jeg fikk ristet av meg alle de illsinte biene.

Ellers er det mye bringebær som blomstrer nå. Men med temperaturer rundt 12 grader har humlene foreløpig dette gildet for seg selv.

I går hadde Rogaland fylkesbirøkterlag invitert til varroa møte på Helleland, Egersund. Der deltok Trond Gjessing med et foredrag om varroamidd, samt om bekjempelsesmetoder. Han viste seg å være en dyktig foredragsholder med et høyt faglig nivå. Det var interessant å sitte der å lytte.
Så vidt jeg fikk med meg er den beste bekjempelsesmetoden oksalsyre. Problemet med den fra et topplist synspunkt er at den dryppes rett på biene ovenfra. Dette er ikke perfekt for en topplistkube der topplistene står helt i sammen. Jeg må nok studere litt på hvordan dette kan gjøres uten å forstyrre biene for mye.

Varroamidden er ikke observert nord for Egersund enda, men mange lurer nok på om den kan ha kommet videre siden ingen har kikket etter den. Jeg tror ikke det var noen av de frammøtte, fra nord for Egersund som hadde foretatt noen provosert nedfallprøve. Antagelig må dagens sperrelinje flyttes til Høgsfjorden eventuelt til Boknafjorden, hvis en ønsker å stoppe videre spredning oppover vestlandet, tenker jeg.