Jeg begynner å bli utålmodig etter å høre summing fra bier og lukten av honning. Derfor blar jeg i en del birøkter bøker og blader for tida. Jeg fant denne fornøyelige historien i birøkterlagets 75 års jubileums bok. Historien vitner om en helt annen tid på mange måter: God fornøyelse.
Hvordan jeg ble birøkter
Av Ruth M.Herberg
Det må vel nærmest betegnes som et tilfelle at jeg overhodet kom til å befatte meg med bier. Fra 1929 og årene utover var jeg hardt angrepet av pleurit, og lå hvert år fra 3 til 6 mdr. Våren 1933 lå jeg således en dag ute på verandaen. Jeg sov, men våknet og oppdaget en hveps som fløy opp under verandataket. Jeg ble nærmest hysterisk, fikk veltet meg ut av liggestolen og krøp på alle fire inn i huset og skrek — jeg var så dårlig at jeg klarte ikke å gå —. Min mann ble forskrekket. Det lignet ikke meg som ellers var meget glad i dyr og hadde vært vant med dyr fra barnsben av. Men jeg var simpelthen sykelig redd.
Så en dag ut på sommeren kom mannen hjem fra Hadeland. «Nu har Tvindesæter lovet å skaffe meg 2 bifolk», sa han. «Bier», sa jeg. «Hvordan skal du få tid til å stelle dem, du som stadig er på reise ?» «Nei, det er du som må stelle dem», var svaret jeg fikk. Jeg tutet — jeg voksne kvinnfolk satt der og sipet som en unge. Hvordan skulle dette gå?
Om kvelden et par dager etter, ringte det fra stasjonen. Der var kommet en del materiell og to kasser med bier med kveldstoget. De måtte hentes straks, det var litt nattekaldt. Der satt jeg. Ingen mann hjemme. Skal — skal ikke — jeg talte på knappene. Pliktfølelsen seiret. Jeg gikk til naboen Erik og fikk hest og kjerre til stasjonen. En hel del smågutter og jenter troppet opp da vi kom hjem. Dette var en begivenhet å ta med. Jeg fikk rigget opp to krakker litt unna hagen oppe på en bergknatt i skogbrynet. I hagen gikk det ikke an å sette bier, da kunne mannen få stikk. «Du må hjelpe meg,» sa jeg til Erik. «Ånei, dette skal ikke jeg komme i nærheten av,» sa han og trakk seg unna. Jeg fikk bunnbrettene på plass. Så var det yngelkassene. Det var brett under og netting over. Ja, den som hadde hatt dette unnagjort. Ingen slør hadde jeg. jeg hadde hørt at en måtte røke på biene. Men jeg hadde ingen røkpuster. «Du får komme hit og røke en sigarett», sa jeg til Erik. «Nei, aldri i dette liv om jeg skal komme bort til de små krypene», ja, han sa noe annet som jeg ikke tør sette på trykk. Så stod han der godt unna. Sigaretter hadde han ikke. Det fantes heller ikke i vårt hus.
Så kom jeg på sigarkassen. Noe måtte gjøres. Jeg inn etter en sigar. Jeg så litt på den, jeg likte meg ikke akkurat. Jeg fikk fyr på den og begynte å dampe, det var min første røyk. «Ja, nu skal du bli godt sjuk», sa Erik. Jeg dampet, og løsnet brettene. Det var sent på kveld og litt kaldt. Biene var rolige, men krøp litt utover. jeg fikk dem bort på bunnbrettene. Da jeg løsnet nettingen over, fløy noen bier opp. Men de gjorde ikke meg noe. Jeg røkte og lot det stå til. Men da jeg strevet med den andre kassen, kjente jeg noe kildre ned langs ryggen. Det kravlet rundt der. Jomen sa jeg smør. Nu stikker den, tenkte jeg, og stivnet. Hva skulle jeg gjøre? Jeg måtte bli ferdig med arbeidet. Så tenkte jeg på denne vesle bien. Det var jo så kaldt ute. På ryggen min var det godt og varmt. Bare kryp der du, sa jeg, varm deg du – men pass deg og ikke stikk. Så kom jeg på at det var nok jeg som måtte passe meg og ikke klemme dette lille krypet, Da stakk den sikkert ikke. Og mens jeg gikk slik og tenkte, ble jeg ferdig. Jeg styrtet opp på soveværelset og fikk av meg tøyet. Se, der fløy min lille bi opp i lampekupelen med engang, surr, surr. Ingen stikk. Og Eriks spådom gikk ikke i oppfyllelse. Jeg ble ikke klein av røykinga, men det var første og siste gang jeg røkte sigar. Og i hagen vår har det siden surret bier hver eneste sommer til fryd og glede.
. De flest døde lå rett under flyvehullet. Antagelig er det biene selv som har begynt å rydde opp litt. Det lå og noen få døde bier litt lengre vekk fra kuben.