Bikube blog

Det har vært en svært dårlig sesong. Mye vind og nå på sommeren også en del regn. Her er en typisk værvarsel fra yr.

Ved sist inspeksjon i helga merket jeg meg at der var lite fôr, altså honning, igjen i kubene. Derfor planla jeg å fôre litt en av de første dagene. Kvelden etterpå var jeg nede å ga dem noe tørrsukker. Jeg hadde ingen innskuddsforer til den standard kuben min så jeg tømte sukkeret rett i et bietømmerbrett, uten bietømmer , på toppen. Til topplistkuben har jeg snekret en innskuddsfôrer. Den burde jeg egentlig satt i for en god stund siden. Men det hadde jeg glemt.

I går kveld var jeg nede å kikket på utsiden av kubene. Til min forferdelse lå der en haug av døde bier under topplistkuben trass tørrsukkerfôring. Jeg antar at dette skyldes sult. Altså menneskelig svikt igjen. Jeg gikk opp til huset og blandet opp noe sukkervann. Jeg bestemte meg egentlig ifjor for at jeg ikke skulle gi sukkervann til biene på sommeren siden de fort blir røveri av sånt. Men følte at her måtte jeg få fortgang på sakene.

Det tar vist tid å lære seg birøkt.

Tiden går så altfor fort og jeg har ikke fått skrevet så mye på bloggen. Det er ikke så mye nytt å melde. Min vanlige kube har nylig fått en skattekasse. Topplistkuben er endel sterkere i biestyrke, men der er ikke mye honning enda. Nå har klokkelyngen begynt og jeg håper på at jeg kan få nok honning til husbruk i år, men det spørs.
Her er en liten uinteressant videosnutt en så lenge. Det er biene mine som drikker vann langs med veien. Antagelig en svært fin plass for å samle vann.

Jeg mottok papirer på et jeg er «sertifisert birøkter» her om dagen. I vår brukte jeg mange kvelde på å gå på kompetansekurs for birøkt. Sertifikasjonen gjør det mulig for meg å opprette bigårder uten at mattilsynet skal kontrollere dem. Min driftsform er foreløpig på et stadig der jeg ikke trenger å opprette nye bigårder, men det kan være kjekt å ha muligheten. Dessuten var kurset lærerikt, og det var en fin mulighet til å bli kjent med andre birøktere.

På mattilsynet sin webside (veiledning fra birøkterlaget) kan en nå selv registrere biegårdsplasser. Jeg har meldt min bigården inn flere ganger uten resultater før, men nå fikk jeg endelig registrert den selv. Grensesnittet her var litt utfordrende og i ettertid er jeg litt usikker på om jeg ble registrert som sertifisert birøkter eller om jeg bare fikk registrert bigården som egensertifisert bigård.

Da har det gått en stund siden forrige rapport. For å summere opp. Den gjenlevende kuben min min minket mer og mer i styrke. Jeg observerte også  stadig krypende bier på utsiden av kuben som skal være et tegn på nosema. Jeg prøvede og å kikke på tarmen til biene, men det trenger jeg nok å få litt undervisning i. Uansett da det bare var noen hundre bier igjen og jeg ikke kunne se noen dronning avlivet jeg dem.  Fem-seks timer etterpå fro jeg til Sylvi og plukket opp to avleggere. Disse er av typen brun bie. Planen min nå er å ha en topplistkube og en vanlig kube. Den ene avleggeren var på fire tavler og den andre tre.

Jeg satte den sterkeste av de to på plassen til topplistkuben som jeg gjorde grundig ren. Etter 3 dager med flott trekk flyttet rammene over i topplistkuben. Disse passer ikke inn og ei greinsaks ble brukt. Teknikken som beskrives som “chop and crop” fant jeg godt dokumentert her.  Dette fungerte godt og jeg flyttet bare over de tavlene jeg trodde var i bruk. I ettertid oppdaget jeg at den en tavlen som jeg ikke flyttet hadde et stort parti med nylagte egg. En halvtime etter operasjonen virket biene fortrolig med den nye boligen og fløy greit til og fra.

Jeg filmet litt i går med et nyinnkjøpt kamera og har lagt den ut på youtube. Dette er 14 dager etter overflyttingen.

Ellers er jeg i full gang med sertifisering og skal prøve meg på eksamen i løpet av neste uke. Jeg har også meldt meg på praksis delen av nybegynnerkurset. Det starter også opp i neste uke. Skal bli kjekt med litt praktisk  lærdom.

Jeg hadde en tur med til biene på lørdag for å gi dem litt apifonda, siden jeg var litt sen med innfôringen på høsten. Det  fordi jeg ikke helt klarte å vurdere når trekket var ferdig og der var svært mye yngel i kubene. De brukte og lang tid på å dra ned fôret, som det hetter. En av grunnene til det var nok at jeg ikke varmet opp fôret først og at det heller ikke fikk noe varme fra bifolket, siden det ikke ble plassert direkte over. Jeg vurderte det derfor til at jeg burde gi dem litt nødproviant. Jeg festet apifondaen på et skillebord og dekket den med plastikk, med en åpning nederst.

Jeg fikk med meg min eldste sønn på 6 år og vi skulle raskt sette ned fôret i full fart. I den første kuben, som var den svakeste, møtte det meg bare døde bier. Et veldig trist syn der det lå et 10 cm tykt lag på gulvet. Det var skikkelig grisete da de og hadde gjort fra seg inne i kuben. Det er vel det som kalles bukløp.

I den andre kuben så det faktisk likedan ut fra starten av. Jeg bladde meg gjennom kuben og fant noen tavle med bier på motsatt ende. Jeg renset opp så godt jeg kunne,  satte inn foret og lukket igjen.  Restene av bifolket står nå på fire tavler. Jeg skulle redusert enda mer, emn måtte være litt rask også, siden det bare var 10 grader i sola. I en pappeske øste jeg opp en  6-7 liter bier fra de to kubene.

I begge kubene var der mange kg for igjen. Jeg fant likevel døde bier med hodet inn i cellene. Noen av dem stod bare cm fra store forseglete fôr-reserver. F.eks på en tavle var der mange døde bier, samtidig var ca 1/3 av tavlen fremdeles forseglet. Merkelig

Her er en mulig teori på hva som kan ha gått gale.

• Dårlig innvintering
• Spesielt kald vinter.
• Biene ble muligens forstyrret av fugler rundt nyttår.
• Jeg stengte så igjen flygehullene, å tenkte at de ville få nok ventilasjon gjennom bunnbrettet. Nettingbunnen på mine kuber er ikke mer en 10cm bred, dermed kan det fort ha blitt tett.
• Dårlig ventilasjon har akselerert utviklingen inni kuben
• Kuben som fremdeles har litt bier i livet hadde en av flygehullene ikke fullstendig blokkert. I det område var der overlevende.

Av mer posetive ting kan jeg nevne at jeg fikk tre bistikk mens jeg holdt på   Jeg holdt egentlig på å hogge ved og tenkte at vanlige arbeidshansker var mer en tilstrekkelig på denne årstiden. Hanskene var selvsagt altfor små slik at der var et ganske åpent parti mellom hanskene og jakka. Når jeg så begynte å øse ut døde og halvdøde bier med hånda, tok de ikke lang tid før hansken ble full av bier som nærmest ramlet inni.  Jeg reagerte veldig på et bistikk i hode ifjor høst, så da var det  bra å få teste nå igjen uten unormale komplikasjoner.

Så hva gjør jeg nå. Etter all synlighet vil min siste kuben også dø. Da er jeg uten bifolk. Jeg er nok fristet til å prøve meg på et par vanlige bikuber, men de koster jo litt. Dessuten skulle jeg plassert de en litt bedre plass en i min egen hage. Mye regn og vind er ikke det mest ideelle bien kan ha. Jeg får se. Snart kan jeg ihvertfall få mine papirer på at jeg kan sertifisere mine egne bigårder, så da må jeg jo nesten ha bifolk.

I dag var det rimelig varmt og godt i sola. Jeg sprang derfor ned for å ta en kikk på utsiden av bikubene da jeg kom hjem fra arbeid. Sola var dessverre akkurat godt, men jeg fant noen døde bier i nysnøen rett utenfor begge bikubene mine. Ikke så mange at det gjorde noe, men det er da et livstegn . De flest døde lå rett under flyvehullet. Antagelig er det biene selv som har begynt å rydde opp litt. Det lå og noen få døde bier litt lengre vekk fra kuben.

Jeg tror derfor at begge bifolkene mine er i live. Biebøken andvarer mot mars måned, så jeg får følge med litt. Jeg tar nok en bitteliten kikk på for situasjonen hvis jeg kan få en dag med litt mer varme.

Jeg begynner å bli utålmodig etter å høre summing fra bier og lukten av honning. Derfor blar jeg i en del birøkter bøker og blader for tida. Jeg fant denne fornøyelige historien i birøkterlagets 75 års jubileums bok. Historien vitner om en helt annen tid på mange måter: God fornøyelse.

Hvordan jeg ble birøkter
Av Ruth M.Herberg

Det må vel nærmest betegnes som et tilfelle at jeg overhodet kom til å befatte meg med bier. Fra 1929 og årene utover var jeg hardt angrepet av pleurit, og lå hvert år fra 3 til 6 mdr. Våren 1933 lå jeg således en dag ute på verandaen. Jeg sov, men våknet og oppdaget en hveps som fløy opp under verandataket. Jeg ble nærmest hysterisk, fikk veltet meg ut av liggestolen og krøp på alle fire inn i huset og skrek — jeg var så dårlig at jeg klarte ikke å gå —. Min mann ble forskrekket. Det lignet ikke meg som ellers var meget glad i dyr og hadde vært vant med dyr fra barnsben av. Men jeg var simpelthen sykelig redd.

Så en dag ut på sommeren kom mannen hjem fra Hadeland. «Nu har Tvindesæter lovet å skaffe meg 2 bifolk», sa han. «Bier», sa jeg. «Hvordan skal du få tid til å stelle dem, du som stadig er på reise ?» «Nei, det er du som må stelle dem», var svaret jeg fikk. Jeg tutet — jeg voksne kvinnfolk satt der og sipet som en unge. Hvordan skulle dette gå?

Om kvelden et par dager etter, ringte det fra stasjonen. Der var kommet en del materiell og to kasser med bier med kveldstoget. De måtte hentes straks, det var litt nattekaldt. Der satt jeg. Ingen mann hjemme. Skal — skal ikke — jeg talte på knappene. Pliktfølelsen seiret. Jeg gikk til naboen Erik og fikk hest og kjerre til stasjonen. En hel del smågutter og jenter troppet opp da vi kom hjem. Dette var en begivenhet å ta med. Jeg fikk rigget opp to krakker litt unna hagen oppe på en bergknatt i skogbrynet. I hagen gikk det ikke an å sette bier, da kunne mannen få stikk. «Du må hjelpe meg,» sa jeg til Erik. «Ånei, dette skal ikke jeg komme i nærheten av,» sa han og trakk seg unna. Jeg fikk bunnbrettene på plass. Så var det yngelkassene. Det var brett under og netting over. Ja, den som hadde hatt dette unnagjort. Ingen slør hadde jeg. jeg hadde hørt at en måtte røke på biene. Men jeg hadde ingen røkpuster. «Du får komme hit og røke en sigarett», sa jeg til Erik. «Nei, aldri i dette liv om jeg skal komme bort til de små krypene», ja, han sa noe annet som jeg ikke tør sette på trykk. Så stod han der godt unna. Sigaretter hadde han ikke. Det fantes heller ikke i vårt hus.

Så kom jeg på sigarkassen. Noe måtte gjøres. Jeg inn etter en sigar. Jeg så litt på den, jeg likte meg ikke akkurat. Jeg fikk fyr på den og begynte å dampe, det var min første røyk. «Ja, nu skal du bli godt sjuk», sa Erik. Jeg dampet, og løsnet brettene. Det var sent på kveld og litt kaldt. Biene var rolige, men krøp litt utover. jeg fikk dem bort på bunnbrettene. Da jeg løsnet nettingen over, fløy noen bier opp. Men de gjorde ikke meg noe. Jeg røkte og lot det stå til. Men da jeg strevet med den andre kassen, kjente jeg noe kildre ned langs ryggen. Det kravlet rundt der. Jomen sa jeg smør. Nu stikker den, tenkte jeg, og stivnet. Hva skulle jeg gjøre? Jeg måtte bli ferdig med arbeidet. Så tenkte jeg på denne vesle bien. Det var jo så kaldt ute. På ryggen min var det godt og varmt. Bare kryp der du, sa jeg, varm deg du – men pass deg og ikke stikk. Så kom jeg på at det var nok jeg som måtte passe meg og ikke klemme dette lille krypet, Da stakk den sikkert ikke. Og mens jeg gikk slik og tenkte, ble jeg ferdig. Jeg styrtet opp på soveværelset og fikk av meg tøyet. Se, der fløy min lille bi opp i lampekupelen med engang, surr, surr. Ingen stikk. Og Eriks spådom gikk ikke i oppfyllelse. Jeg ble ikke klein av røykinga, men det var første og siste gang jeg røkte sigar. Og i hagen vår har det siden surret bier hver eneste sommer til fryd og glede.

Da har jeg blitt satt opp i en studiering for å bli sertifisert for egenkontoll av biesykdommer. I utgangspunktet er det nok ikke et kurs jeg egentlig trenger, siden jeg ikke vandrer med biene, men det er sikkert kjekt å ha. Der er også eksamen med masse lurespørsmål. Vi var ca 25 stykker i jæren birøkterlag som meldte oss på. Det er ca halvparten av medlemmene.

Det ble og opplyst på møtet at Tunheim biutstyr har sagt opp sin avtale med honningcentralen. Det betyr av vi blir uten en lokal videreforhandler, noe som ikke er positivt.